Kommer vi noen gang til å få nok strøm?

I media hører vi stadig vekk at vi får en kraftkrise om et par år. Åslaug Haga i Fornybar Norge (tidligere Norwea) bruker Statnetts usikre kraftprognoser som fakta når hun uttaler følgende i Dagsrevyen: «Det er dramatisk å gå mot et kraftunderskudd i 2026-2027». I en bisetning nevner hun at ny vindkraftutbygging vil redde situasjonen.

I 2020 derimot viste alle prognoser et kraftoverskudd fram mot år 2050. SINTEF, Statnett og NVE hadde sprikende svar for størrelsen på overskuddet, men var enige om følgende: Det alminnelige forbruket (folk flest) vil gå ned, men ellers vil forbruket til industri, petroleumsbransjen, datasentre, transport og hydrogen øke en del som et resultat av økt elektrifisering og utfasing av fossil energi. Middelverdien av tallene fra disse tre viser et kraftoverskudd på 12 TWh (terawattimer) i 2030 og 13 TWh i 2050, og i fjor hadde vi et overskudd på 12,5 TWh av en årsproduksjon på 144 TWh totalt. Således er det altså ingen ting som peker mot en snarlig kraftkrise.

Men bare to år seinere legger Statnett fram nye analyser, og disse tilsier plutselig et mulig underskudd på kraft allerede i 2027! Hvordan kan det ha seg? Kraftproduksjonen er stabil i perioden, så da må forbruket være årsaken.

Det alminnelige forbruket gikk ned med rundt åtte prosent fra 2021 til 2022, og dette viser at de høye strømprisene påvirker forbruket. Analysene viser også at det er, i tillegg til sekkeposten kraftkrevende industri, fire områder som peker seg ut med stor forbruksøkning fram til 2030: Hydrogenproduksjon, elektrifisering av oljeplattformer, datasentre og batterifabrikker.

Hydrogenproduksjon på kysten skal bli et satsingsområde, det skal gi drivstoff til skip og tungtransport og generere mange arbeidsplasser. Regjeringen går inn med over én milliard kroner i støtte til prosjekter blant annet på Hitra . Det er snakk om såkalt grønt hydrogen som framstilles ved elektrolyse av vann, og det krever store mengder kraft. Å lagre uregulerbar kraftproduksjon fra sol og vind som hydrogen kan være aktuelt i EU, men for Norge med sine vannmagasiner er dette rent sløseri. Brukes hydrogenet til skip og tungtransport, kaster vi nemlig bort omtrent 70 prosent av energien før den er ut på hjul/propell. For disse bør biogass være et mer bærekraftig alternativ.

Elektrifisering av oljeplattformer vil også kreve mye strøm (10 TWh). I dag får plattformene strømmen fra gassturbiner, og under forbrenningen av naturgassen slipper de ut klimagassen CO₂. Om turbinene erstattes av strømkabler, vil gassen de ville ha forbrent i stedet bli med resten av gassen til utlandet, og der vil den gi litt mindre CO₂-utslipp per produsert energienhet siden turbinene der har bedre virkningsgrad. Men rørtransporten av denne gassen krever også energi, og det er tap. Vinninga går dermed opp i spinninga! Konklusjonen er at dette er et dårlig klimatiltak som gir få arbeidsplasser og som bare bedrer Norges klimaregnskap ; for kloden gjør det ingen forskjell. Og det finnes faktisk alternative måter å løse dette på, karbonfangst og lagring på plattformene er en av dem.

Datasentre er også utpekt til å bli en ny næring, siden vi trenger økt datakraft i framtida. Problemet er at ordførere rundt om i landet for lett biter på agnet når utbygger lover masser av arbeidsplasser. Om anlegget skal brukes til kryptovaluta-utvinning eller TikTok-data spiller tydeligvis ingen rolle for dem. Erfaringen viser at antall arbeidsplasser blir mye lavere enn utbygger angir i innsalgsfasen. Er da dette samfunnsnyttig sammenlignet med hva strømmen kunne gått til i stedet?

Batterifabrikker på flere steder i Norge får nå lån og garantier på hele fem milliarder kroner fra regjeringen. De vil trenge mye kraft, men skal til gjengjeld skape mange tusen arbeidsplasser. Morrows fabrikk i Arendal, Freyr i Mo i Rana, Beyonder i Stavanger-området og Elinor Batteries i Orkland vil sannsynligvis trenge til sammen 8–10 TWh.

Men hva er våre konkurransefortrinn i forhold til resten av verden? Vi har lite av de viktigste råstoffene, liten erfaring med masseproduksjon, lite batterikompetanse og høy timelønn. Dermed er det bare håpet om lav strømpris som er drivkrafta. Når prissmitten fra EU sprer seg videre nordover i Norge, vil batteriprosjektene kunne vise seg å være luftslott.

Siste nytt er at Freyr nå kunngjør at de vil bygge batterifabrikk i USA før Norge, det samme gjør Beyonder i India. Om teknologien utvikles i Norge med offentlig støtte, for seinere å flytte produksjonen med arbeidsplassene ut, vil dette kunne koste Norge milliarder. I tillegg ser vi nå at ledere og investorer tar ut flere titalls millioner i lønn og bonuser før et eneste batteri er produsert.

Statnett sier de bygger sine behovstall på alle innmeldinger om behov, altså ønskelister, og disse inneholder ikke betingelser om strømpris. De sier deres mandat ikke er å velge bort noen. Ok, men hvem skiller da gode fra mindre gode prosjekter, altså prioriterer samfunnsnyttige prosjekter? Burde ikke det være våre politikeres fremste oppgave?

Å la kraftbransjen styre energipolitikken er som å la bukken passe havresekken. Om ingen prioriterer, vil vi aldri få nok strøm – og dermed vil vi gradvis bygge ned vår gjenværende inngrepsfrie natur. Ellers er ikke økonomisk vekst svaret på den klima- og naturkrisen verden står i, og der nordmenns generelle ressursforbruk er nesten fire ganger så stort som kloden tåler. Dette overforbruket vil våre barnebarn måtte lide for.