En ny rapport fra ZEB (The Research Centre on Zero Emission Buildings) drøfter forutsetninger og virkemidler for å oppnå en ambisiøs energioppgradering av norske boliger, melder Sintef.
Stor effekt av energioppgradering
Rapporten bekrefter den store betydningen av tiltak på eksisterende boliger når det gjelder oppnåelse av klimamål. Men er det mulig å redusere levert energi til drift av eksisterende boligbygg så mye som scenarioet i Arnstadrapporten tilsier (4,5 TWh i 2020 og 15 TWh i 2040)?
- På bakgrunn av eksisterende europeiske potensial- og scenariorapporter samt egne analyser, er scenarioet vurdert som realistisk. Man kan til og med si at det tekniske potensialet for energioppgradering blir undervurdert heller enn overvurdert, sier seniorforsker Michael Klinski ved SINTEF Byggforsk.
Avhengig av riktige virkemidler
Om scenarioet kan virkeliggjøres, er imidlertid helt avhengig av at de riktige virkemidlene innføres og evalueres underveis. Ifølge rapporten er det flere utfordringer som må løses for å redusere levert energi til drift av eksisterende boligbygg i ønsket grad.
Rehabiliteringsraten må økes
De fleste norske rapporter om boligoppgradering bruker en rehabiliteringsrate på 1,5 % i året. En ny Enova-studie viser at den reelle raten er langt lavere for rehabilitering kombinert med energitiltak.
- For Norge gir dette to utfordringer. For det første må det tilstrebes at det alltid gjennomføres ambisiøse energitiltak når en bygningsmessig rehabilitering er aktuell. For det andre må rehabiliteringsaktivitetene i seg selv utvides, sier Klinski.
Studier fra andre land og modellberegninger viser også betydelig lavere reelle og mulige rehabiliteringsrater enn forutsatt i scenarioer og planer.
- Hvis raten likevel skal opp mot 3 prosent, som de mest ambisiøse målene i EU forutsetter, vil det kreve enorme subsidier, konstaterer Klinski.
Forskriftskrav alene har liten effekt
Det er vanskelig å lage et både ambisiøst og treffsikkert regelverk som ikke kan omgås.
- Mange studier i Norge og andre land opererer med urealistisk høy energisparing fordi man forventer en komplett forbedret bygning, selv om også mindre omfangsrike tiltak regnes som større rehabilitering. Passivhusstandard for hele bygget kan neppe kreves i slike situasjoner, utdyper Klinski.
Motivasjonsfaktorer for energieffektivisering og oppgradering
Ifølge rapporten blir ikke beboere nødvendigvis motivert til energioppgradering av økonomiske insentiver. Det er ulike typer motivasjon i befolkningen, og for de fleste vil en kombinasjon av disse være viktige:
- Komfort og innemiljø
- Generelt behov for oppgradering
- Energisparing/økonomisk gevinst
- Moral
- Image/identitet
Økonomiske virkemidler
- Av økonomiske virkemidler ser vi støtteordninger for energieffektiviserende tiltak direkte til boligeiere og boligselskap som svært viktige, spesielt for å få i gang et marked for relevante tjenester og produkter, sier Klinski.
Når det etableres klare forskriftskrav for endringer ved eksisterende bygg, bør det utvikles støtteordninger som knyttes til disse kravene, men forutsetter mer ambisiøse løsninger og energinivåer, ifølge rapporten.
Behov for kompetanseheving
Det er også et stort behov for kompetanseheving i bransjen for at scenarioet skal kunne nås.
- Aktørene trenger å se at de kan tjene på kunnskap om energieffektivisering. Her vil støtteordninger for energieffektiviserende tiltak være god drahjelp og motivasjon for kompetanseheving hos håndverkere, sier Klinski.
Sosiokulturelle drivere har betydning
Hva de nærmeste mener om din miljøbevissthet, har betydning for hva du selv gjør med boligen din. For å kunne svare på drivere som handler om klimamoral og identiteten man får ved å tilhøre en gruppe som er miljøbevisst, bør det satses mer på lokale virkemidler.
- Lokale initiativ i nabolag og kommune kan ha større effekt enn top-down-strategier fra myndighetene. I et samspill kan nasjonale strategier ha større gjennomslagskraft hvis de bygger på lokal kunnskap og engasjement, sier Klinski.
